Refleksjonsnotat

Dette halvåret har fått utrolig fort. Jeg føler at jeg nettopp har hatt sommerferie. Det velger jeg å ta som en positiv ting, for tiden går fort i godt lag.

Når det gjelder dette refleksjonsnotatet, var planen å skrive det så fort som mulig, men så kom julen, og tiden fløy der også.

Faget pedagogikk er et fag jeg alltid har synes var interessant, med mye bra innhold, men jeg tror hovedpunktet i faget har vært vår lærer og inspirator, Birgit. Hun er en utrolig engasjert dame, og utrolig flink til å engasjere oss studenter. Takk for det.

Jeg likte bloggen vi hadde i fjord, der vi skrev etter hver økt om temaet, så var litt skeptisk til denne fremgangsmåten der vi skulle fordype oss i fem temaer. Jeg var litt sen med å starte, som vanlig, men da jeg først kom i gang, var det en interessant måte å lære på. Jeg har lært mye av å skrive innlegg selv, men også ved å lese andre studenter sine innlegg. Når jeg ser tilbake på mine egne innlegg, er de stort sett om ”triste” temaer, men det er det jeg var interessert i å skrive om, så slik ble det. På denne måten fikk jeg forklare temaene på min egen måte, og føler at jeg har lært mye av det.

Det som var vanskelig, var å være kritisk venn til de andre studentenes blogger. Det var en utfordring, der man ikke alltid helt vet hva man skal kommentere, men det gikk på et vis.
Nå er jeg spent på hva som venter oss i pedagogikk etter nyttår, og kjenner jeg Birgit rett, så blir det noe kjekt!

Ha en fortsatt god jul, og ikke minst et godt nyttår.

Innlegg 5: Spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser er et tema jeg i grunnen kan en del om fra før. Har hatt alvorlige tilstander av spiseforstyrrelser både i nær familie og nærmeste venner, så begynner å kunne litt etter hvert. Grunnen til at jeg valgte dette temaet, er fordi jeg synes det er viktig å vite om og interessant.

Definisjon
Spiseforstyrrelser er en samlebetegnelse på lidelser der pasienten har et komplisert forhold til mat og/eller et forstyrret kroppsbilde. Vi deler spiseforstyrrelsene opp i tre hoveddiagnoser:

Anoreksi, bulimi og tvangsspising (Lommelegen)

Anoreksi
Ifølge IKS er anoreksi det å begrense inntak av mat. Mangfoldet av folk med anoreksi holder på maten, men det er også noen som kaster opp dersom de mener at inntaket har blitt for stort. Det er mange som overdriver trening for å forbrenne kalorier (IKS – anoreksi). I starten begynner folk med anoreksi å sulte for å gå ned i vekt, for å så oppleve etter hvert at de ikke klarer å spise lenger. Jo flere kilo de tar av, jo flere kilo ser de i speilet når de speiler seg, også kalt forvrenging av kroppsbildet. IKS skriver videre at anorektikere tenker omtrent hele tiden på kalorier og mat, og selv om de kanskje ikke er sultne, er de ofte desperat etter mat.

IKS skriver at flere som har anoreksi føler seg sterkere enn andre, på grunn av at de klarer å kontrollere behovene deres. Anoreksi blir som oftest utviklet i tenårene, men kan også dukke opp på andre tidspunkter i livet. Som skrevet tidligere er anoreksi det å begrense inntaket av mat, og etter en stund blir det vanskelig. IKS antar at ca halvparten av anorektikerne går over til bulimi eller tvangsspisning.

Bulimi
Bulimi er overspisning, som resulterer i oppkast. IKS skriver at overspisingen kan være alt fra et par brødskiver til flere timer spising. Man har forskjellige perioder, der man enten spiser masse hele tiden (spisekick), eller lite eller ingenting. Grunnene til at bulimikere spiser, er for at de vil finne ro og trøst med seg selv og de vil drukne frykt, sinne og utilfredstilte behov (IKS - bulimi). Under et spisekick føler folk med bulimi seg fri fra tanker og følelser som de ikke klarer å håndtere, og glemmer alt om selve maten og spisingen. De fleste bulimikerne ser normalvektige ut, og bulimien utvikles som oftest i slutten av tenårene eller begynnelsen av tyveårene (IKS – bulimi).

Tvangsspisning
IKS skriver at tvangsspisning er å spise selv om nødvendigvis ikke er sulten. Maten holdes i kroppen etterpå. Tidligere ble dette kalt trøstespising, der man trodde at spisingen kom på grunn av mangel på viljestyrke, men det har blitt vist i senere tid at dette problemet ikke har noe med det å gjøre, og at problemet kan være like alvorlig som andre spiseforstyrrelser (IKS – tvangsspisning).
Noen kan spise mye i løpet av kort tid, mens andre kan spise litt hele tiden, men summen blir ved begge tilfellene at kroppen får mer mat enn den trenger (IKS - tvangsspisning). De fleste tvangsspiserne går på evig slankekur, og har ofte veldig strenge slankeperioder mellom overspisningsperiodene, for å holde vekten nede.

Grunnene til tvangsspisning er i følge IKS følelsesmessige behov. Når man spiser, og eventuelt legger på seg, blir det bygget en beskyttende mur rundt seg. Vanskelige følelser, frustrasjoner, fortvilelse, savn etter nærhet og kjærlighet, seksuelle følelser, sinne og sorg svelger man ned med mat (IKS - tvangsspisning). Noen tvangsspisere er overvektige, noen har normal vekt, og noen går opp og ned i vekt over perioder. Man utvikler som oftest tvangsspisning i tyveårene eller senere, og det er for noen et siste stadium ut av anoreksi eller bulimi (IKS – tvangsspising).

Omfang
Helse Bergen (2006) skriver at undersøkelser viser at mellom 0,5 og 1 % av unge kvinner har anoreksi og 1 – 3 % har bulimi. Tvangsspisning har et omfang på rundt 2,5 %, men ca 20 % av alle overvektige har en form for spiseforstyrrelse.

Man kan si at omtrent 50 000 kvinner mellom 15 og 45 år har en alvorlig og behandlingstrengende spiseforstyrrelse.

Helse Bergen (2006) skriver videre at man regner med at 10 – 20 % av de som har spiseforstyrrelser er menn.

Behandling
I følge Helse Bergen er det bare en liten del av de som har spiseforstyrrelser som kommer i behandling, og ofte går det flere år fra symptomene kommer, til man søker behandling. Noe som står sentralt i behandlingen er å jobbe med motivasjon, for ofte er folk med spiseforstyrrelser ambivalente (de vil ha problemer med å ta beslutninger fordi alle løsningene ser like gode/dårlige ut).

Behandlingen blir ofte delt inn i flere faser, der man begynner med å få på plass tilstrekkelig og regelmessig ernæring (Helse Bergen). Man kan si at mat er den viktigste medisinen for folk med spiseforstyrrelser, nettopp fordi at underernæring har mange symptomer, som uro, depresjon og tvangssyndrom. Neste fase er å ha fokus på hvordan spiseforstyrrelsen har påvirket, og målet vil da bli å danne seg andre verktøy for å håndtere vanskelige situasjoner/utfordringer for å unngå at spisemønsteret blir forstyrret. Senere vil man ha fokus på risiko for tilbakefall, hva man kan gjøre for å unngå det, og dersom det skjer, hva man kan gjøre da (Helse Bergen).

Helse Bergen skriver videre at det er viktig pasienten er aktiv i behandlingen, og at de vet at de gjør dette fordi de selv vil det, ikke fordi andre tvinger dem.

Det finnes ingen medikamenter med dokumentert effekt for anoreksi, men for bulimi er et preparat, fluoksetin, i bruk. Dette medikamentet kan også hjelpe personer med overspisning og oppkast. Andre medisiner som blir brukt, er ofte for tilleggssykdommer som pasientene har. Ellers er det viktig med vitamin- og mineraltilskudd (Helse Bergen).

I kombinasjon med tilstrekkelig ernæring, er samtalebehandling den mest effektive behandlingsmåten når det gjelder spiseforstyrrelser. Dette kan foregå individuelt, i grupper eller sammen med familie. Man har fokus på forskjellige områder, som; adferdsendring, undervisning, følelser, tankemønstre og forhold til andre mennesker. Hos barn er det familiebehandling som gir raskest effekt (Helse Bergen).

Helse Bergen skriver at samvær med familie er en viktig del av behandlingen. Ofte sliter familien med skyldfølelse, på grunn av konflikter knyttet til måltider eller spisemønster. Samtalene med familie bør ha som mål å skape er klima der man kan motivere hverandre og arbeide seg ut av spiseforstyrrelsen. Man snakker gjerne om hvordan man kan hjelpe, for eksempel ved å være tilstede under måltidene. For å bli frisk, er det viktig at personen med spiseforstyrrelsen spiser normal mat, og det er viktig fordi man da blir trygg på at regelmessige, varierte og tilstrekkelige måltider fører til at vekten stabiliseres (Helse Bergen).

Forløp/prognose
Forløp og prognose påvirkes ifølge Helse Bergen av mange faktorer, som for eksempel varighet av sykdommen og tilleggsykdommer. Det er naturlig at en person først har anoreksi, for å så få bulimi, eller omvent.

Man har funnet ut av at nesten 80 % av pasienter med alvorlig anoreksi blir friske, men gjerne først etter flere år. Når det gjelder bulimi, er det gjort mer forskning på behandlingseffekt, der behandlingen går over 20 uker. Det er da funnet ut av at mellom 50 og 70 % blir friske. Behandling av spiseforstyrrelser kan ta opp til flere år, og det er viktig at alle som blir pårørt av situasjonen er innstilt på dette (Helse Bergen).

Skadevirkninger
Røde Kors/Kors på halsen skriver at det finnes flere typer skadevirkninger når det gjelder spiseforstyrrelser, fysisk, psykisk og sosialt.

Fysisk kan man ifølge Røde Kors/Kors på halsen miste menstruasjonen på grunn av at man har blitt for tynn, eller man unngår å få mensen for første gang før man har lagt på seg. Ved feilernæring eller oppkast kan man få mangelsykdommer, som igjen påvirker organene i kroppen. Hjertet kan slå sakte, blodtrykket kan bli lavt på grunn av lite væske i kroppen. Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet, tretthet og at man kan føle seg uvel. Som følge av lite og forstyrret væskebalanse i kroppen, kan man også få tørr hud. Oppkast kan føre til skade på tennene (Røde Kors/Kors på halsen).

Psykisk kan en med spiseforstyrrelse føle seg angrepet dersom noen prøver å hjelpe han/henne ved å snakke om å få hjelp, og Røde Kors/Kors på halsen skriver at det dermed kan oppstå konflikter med reaksjoner som raserianfall eller likegyldighet. Senere vil personen med forstyrrelsen ha problemer med selvtillitt og selvbilde.

Sosialt kan personer med spiseforstyrrelser, i følge Røde Kors/Kors på halsen, stille høye, og ofte urealistiske mål til seg selv, gjerne innen idrett, skole eller jobb. De kan da risikere å bli sykelig opptatt av dette, og der kan videre føre til at de blir asosiale. Personen med forstyrrelsen kan også ta avstand fra personer som vet om sykdommen, for å unngå oppmerksomhet (Røde Kors/Kors på halsen).

Skolen sin rolle
Elevsiden.no skriver at det er viktig at både skole og foreldre er oppmerksomme på matinntak og vektutvikling når det gjelder elevene. Et godt tiltak i skolen kan være å vektlegge sunne matvaner, og snakke om dette i for eksempel mat og helse.

Opplæringsloven (§ 9-2, forskrift § 22-1) gir elevene rett til sosialpedagogisk rådgivning, oppfølging og hjelp for ved personlige og sosiale vansker som har noe å si for opplæringen. Henvisning til Barne- og ungdompsykiatrien (Bup) eller andre deler av helsevesenet er nødvendig for elever som ikke får orden på sine spisevansker. Henvisning kan skje via lege (Elevsiden.no).

Videre skriver elevsiden.no at dersom en elev allerede har en form for spiseforstyrrelse er det viktig at skolen har et nært samarbeid med elevens foresatte. I perioder kan det være nødvendig med tilpasset opplæring. Dette kan være i vanskelige perioder, for eksempel for anorektikere der det manglende matinntaket går ut over vitale kroppsfunksjoner, og dermed også kan hemme læringen.

Dersom eleven med spiseforstyrrelse har vært innlagt på sykehuset eller har hatt en annen type sykdomsfravær, vil han/hun som oftest trenge hjelpe til å gjenopprette eller vedlikeholde kontakten med medelever. Derfor er det viktig at både skole, foreldre og andre hjelpeinstanser utenfor skolen må samarbeide om og med elever som har spiseforstyrrelser, sli kat de finner seg til rette i læringsmiljøet (Elevsiden.no)

Hva kan vi gjøre for å hjelpe?
Helsenett.no skriver at det viktigste er å være ærlig. Videre skriver de at man ikke må lyve, og ikke prøve å lure mat i personer som har spiseforstyrrelser. Spør den som har spiseforstyrrelsen om hvordan du kan hjelpe. Sammen med lege kan man bli enige om regler nor det gjelder som skal ha ansvar for forskjellige ting; idrett, diett, veiing osv (Helsenett.no). Det er viktig at man er tydelig, men med en vennelig tone. Den som er syk bør ikke ha ansvar for innkjøp av mat. Det er viktig med omsorg og kjærlighet. Vis at du er glad i alle dine nærmeste uansett, og ikke på grunnlag av at de er snille eller spiser opp maten sin. Til slutt er den beste utfordringen at man tenker ”Hva om det var meg? Hvordan ville jeg fått hjelp?”. Prøv å forstå hvorfor og hvordan, og ikke bare tell kilo eller mat. Kanskje det ikke er så vanskelig å forstå hvorfor noen gjemmer seg bak maten? (Helsenett.no)

Noen ord fra meg…
Etter å ha skrevet dette innlegget, lærte jeg selv noen nye ting. Jeg hadde ikke hørt noe spesielt mye om tvangsspising, så det var interessant å få informasjon om. Ellers vil jeg bare avslutte med noen ord jeg har skrevet i teksten: Tenk ”Hva om det var meg? Hvordan ville jeg fått hjelp?”. Prøv å forstå hvorfor og hvordan, og ikke bare tell kilo eller mat. Kanskje det ikke er så vanskelig å forstå hvorfor noen gjemmer seg bak maten? (Helsenett.no) Dette er noen ord jeg satt å tenkte lenge på etter jeg hadde lest det.

Kilder
Elvevsiden.no (2003). Spiseforstyrrelser. Hentet 4.desember 2008 fra http://www.elevsiden.no/psykiskhelse/1098313991

Helsenett.no ( 2005). Spiseforstyrrelser – hvordan kan du hjelpe? Hentet 30.november 2008 fra http://www.helsenett.no/index.php?option=com_content&task=view&Itemid=99999999&id=2066
Røde kors/Kors på halsen (u.å). Spiseforstyrrelser. Hentet 29.november 2008 fra http://www.korspahalsen.no/start/theme.asp?themeID=14&ID=48
Helse Bergen (2006) Spiseforstyrrelse. Hentet 30.november 2008 fra http://www.helse-bergen.no/avd/spiseforstyrringar/diagnose/spiseforstyrrelse.htm
IKS (u.å). Tvangsspising. Hentet 29.november fra http://www.iks.no/iks/spiseforst/typer_spis/tvangsspising/
IKS (u.å). Bulimi. Hentet 29.november fra http://www.iks.no/iks/spiseforst/typer_spis/bulimi/
IKS (u.å) Anoreksi. Hentet 29.november fra http://www.iks.no/iks/spiseforst/typer_spis/anoreksi/
Lommelegen.no (2004) Spiseforstyrrelser. Hentet 30.november fra http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=322724

Logg fra GLSM perioden

Torsdag 28.august -08
I dag fikk vi informasjon om GLSM, hva vi skulle gjøre, når vi skulle gjøre det osv.

Torsdag 4. Septemper -08
I dag lærte vi om forskjellige forskningsmetoder. Birgit lærte oss om kvalitativ og kvantitativ metode.

Onsdag 10.september -08
I dag hadde vi undervisning med Gry, der vi bestemte oss for problemområde i GLSM.

Mandag 6.oktober –08
Tid: 08.30 – 13.45.
Type samling: Samling i gruppe.
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann og Charlotte.
Litt om Arbeidet: I dag har vi laget et utkast til prosjektplanen. Vi har fylt inn det vi føler skal være med. Vi har tilbrakt en god del av dagen på biblioteket, der vi fant forslag til selvvalgt litteratur. Arbeidsoppgavene delte vi opp mellom oss, slik at vi ikke satt tre stykker og gjorde akkurat det samme. Det synes vi var effektivt. Vi har også avtalt et veiledningsmøte med Gry fredag i uke 42.

Tirsdag 7.oktober –08
Tid: 12.30 – 15.00.
Type samling: Samling i gruppe.
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann og Charlotte.
Litt om arbeidet: Etter en økt med Gry der hun ga oss litt tips om hva vi skal ha med og hvordan prosjektplanen skal skrives, satt vi oss på ett grupperom og arbeidet videre med det. Vi hadde allerede laget et utkast, men fylte det bedre ut i dag. Vi forandret litt på fremdriftsplanen, forskningsmetoden og fant litt mer selvvalgt litteratur. Vi har laget forslag til hvilke aktiviteter vi vil ha med i undervisningsopplegget vårt neste onsdag og torsdag, men har ikke helt bestemt oss enda. Vi har bestemt oss for å ha både spørreundersøkelse og intervju med elevene, så vi lagde de klare i dag. Helt til slutt diskuterte vi hvilke spørsmål vi vil stille Gry på veiledningsmøtet i morgen.

Onsdag 8.oktober –08
Tid: 13.00 – 15.00
Type samling: Samling i gruppe
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann, Charlotte og Gry.
Litt om arbeidet: I dag møtes vi for å diskutere hva vi skulle spørre Gry om på veiledningsmøtet. Kl. 14.00 gikk vi til møte på Borg, og satt der en god halvtime. Etter tilbakemelding gikk vi tilbake til grupperommet og lagde noen endringer i prosjektplanen, bl.a. problemstilling og mål.

Torsdag 9.oktober –08
Tid: 08.30 – 11.00
Type samling: Gruppesamling
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann og Charlotte
Litt om arbeidet: I dag gjorde vi ferdig prosjektplanen, og planla undervisningsopplegget vi skal ha i neste uke.

Fredag 10.oktober –08
I dag var vi hjemme og leste teori hver for oss.

Mandag 13.oktober -08
Tid: 13.15 – 14.30
Type samling: Gruppesamling og møte med Ruth Ingeborg
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann, Charlotte og Ruth Ingeborg
Litt om arbeidet: Vi møttes i dag på Langeland Skule for å legge frem undervisningsopplegget til Ruth Ingeborg. Hun var fornøyd, og kom med noen forslag. Vi bestemte oss for hvilke elever vi ville ha med i vårt prosjekt. Etter møtet, gjorde vi klart alt til undervisningen på onsdag.

Tirsdag 14.oktober -08
I dag hadde vi også hjemmelesing i teori.

Onsdag 15.oktober -08
Tid: 08.30 – 12.15
Type samling: Gruppesamling/Langeland Skule
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann og Charlotte
Litt om arbeidet: I dag har vi gjennomført vårt undervisningsopplegg, noe vi følte gikk veldig bra. Etterpå satt vi oss på mediateket for å gjøre alt klart til morgendagen.

Torsdag 16.oktober -08
Tid: 08.30 – 13.00
Type samling: Gruppesamling/Langeland Skule
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann og Charlotte
Litt om arbeidet: I dag har vi også gjennomført undervisningsopplegg, som gikk bra. Etterpå reflekterte vi over det vi har gjort de to siste dagene, og begynte på utkastet til prosjektrapporten.

Fredag 17.oktober -08
Tid: 09.30 – 12.00
Type samling: Gruppesamling
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann og Charlotte
Litt om arbeidet: I dag har vi vært på veiledningsmøte hos Gry, noe vi følte vi fikk godt utbytte for. Etter møtet gikk vi på et grupperom og jobbet videre med utkastet til prosjektplanen. Vi skrev også observasjonene våre fra undervisningen inn på pc.

Mandag 20.oktober -08
Tid: 09.30 – 14.00
Type samling: Gruppesamling
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann og Charlotte
Litt om arbeidet: I dag har vi blitt ferdig med utkastet til prosjektrapporten. Vi har fordelt bøker og oppgaver mellom oss. Vi har også avtalt møte med Birgit til i morgen tidlig, og diskutert hva vi vil snakke med henne om.

Tirsdag 21.oktober-08
Tid: 08.30 – 14.00
Type samling: Gruppesamling
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann og Charlotte.
Litt om arbeidet: I dag var vi på veiledningsmøte hos Birgit. Vi fikk mange gode tips, og konstruktiv tilbakemelding på utkastet til prosjektrapporten. Vi fikk også svar på det vi ellers lurte på. Etterpå gikk vi bort på et grupperom, der vi fikset litt på utkastet. Så startet vi med å skrive teorien til prosjektrapporten. Vi valgte et par tema hver, og satt oss på hver vår pc for å skrive.

Onsdag 22.oktober -08
Tid: 08.30 – 15.00
Type samling: Gruppesamling
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann og Charlotte
Litt om arbeidet: I dag gikk vi gjennom teorien vi skrev i går for å få det litt samkjørt. Vi hjalp hverandre med ting vi ikke var helt sikre på, eller ikke fant ut av. Videre fant vi litt ny teori, og leverte inn utkastet til prosjektrapport. Så forberedte vi oss til den muntlige fremføringen i morgen.

Torsdag 23.oktober -08
Tid: 08.30 – 14.30
Type samling: Gruppesamling
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann og Charlotte
Litt om arbeidet: I dag møttes vi tidlig for å gjøre de siste forberedelsene til muntlig fremføring. Klokken 11 var det tid for fremføringen, noe vi hadde gledet oss til. Vi følte selv at vi var aktive, og ga de andre gruppene tilbakemeldinger, men for vår egen del følte vi at vi fikk litt for lite ut av det. Vi fikk tilbakemeldinger fra Gry, men svært lite av våre medstudenter. Det synes vi var synd, for dersom vi ville fått veiledning fra Gry alene, hadde vi satt opp et møte med henne. Etterpå gikk vi opp på et grupperom og jobbet videre med teorien til prosjektrapporten. Vi nærmer oss nå ferdige med teorien, og gleder oss til å sette i gang med resten.

Fredag 24.oktober -08
I dag hadde vi hjemmelesing om teori. Vi leste over det vi allerede hadde skrevet.

Mandag 27.oktober -08
Tid: 12.30 – 16.00
Type samling: Gruppesamling
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann og Charlotte
Litt om arbeidet: I dag har vi skrevet ferdig teorikapittelet. Vi skannet innpå noen av elevenes oppgaver som vi har planer om å bruke i prosjektrapporten. Vi ordnet også litt på prosjektrapporten etter tilbakemeldingene fra Gry og Birgit.

Tirsdag 28.oktober -08
Tid: 08.30 – 15.00
Type samling: Gruppesamling
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann og Charlotte
Litt om arbeidet: I dag har vi begynt med drøftingsdelen, og kommet godt i gang med den. Vi har også gjort noen små endringer i prosjektrapporten.

Onsdag 29.oktober -08
Tid: 08.30 – 17.00
Type samling: Gruppesamling
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann og Charlotte
Litt om arbeidet: I dag jobbet vi videre med drøftningsdelen. Vi har også satt opp en presentasjon av dataene vi samlet inn. Vi har lagt til vedlegg i teksten. Ellers har vi gjort litt småpussinger her og der i oppgaven.

Torsdag 30.oktober -08
Tid: 08.30 – 18.30
Type samling: Gruppesamling
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann og Charlotte
Litt om arbeidet: Dagen i dag startet dårlig. Vi skulle skrive videre på drøftingen fra i går, men den var forsvunnet. Ikke engang ”IKT – hjelperne” kunne hjelpe oss! Vi måtte altså skrive alt på nytt, samtidig som vi måtte gjøre det som var planlagt for dagen. Dette var lite populært, og vi trengte sårt til motivasjon. Vi fikk ellers skrevet det som var planlagt, etter en LANG dag.

Fredag 31. Oktober -08
Tid: 08.30 – 14.00
Type samling: Gruppesamling
Hvem var tilstede?: Håvard, Mariann og Charlotte
Litt om arbeidet: I dag var det ferdiggjøring av rapporten. Vi måtte kutte ned på teori, og fullføre diverse andre punkter. Dette gikk fint, og med godt humør. Akkurat nå er vi, sikkert i likhet med resten av kullet, utrolig lettet for at dette er over;)

Refleksjon over egen læring i prosjektet
Rent faglig har eg lært mye. Jeg kunne en god del fra før om sosiokulturell læringsteori, konstruktivistisk matematisk syn osv. Det har jeg allerede jobbet med i andre oppgaver, men det var ikke alt som satt like godt inne. Jeg lærte ellers en god del nye ting, som for eksempel om 6 – åringen generelt, punkt innenfor aktivitetspedagogikken og om forskningsmetoder. Når det gjelder 6 – åringen, har jeg lært litt generelle ting, som for eksempel hvilke periode de kan ligge under. Under aktivitetspedagogikken var det er par punkt jeg føler jeg har god innsikt i fra før, men det var mye mer enn det. Jeg lærte om stasjonsarbeid, induktivt og deduktivt prinsipp osv. Når det gjelder forskningsmetodene, lærte jeg om de forskjellige variantene Birgit har presentert til oss, og jeg føler nå at jeg har forstått det skikkelig. Noe jeg angrer på er at jeg ikke leste om 6 - åringen før jeg begynte i praksis i høst, for dette var veldig interessant. Ellers har jeg lært om stillasbygging innenfor den sosiokulturelle læringsteorien. Jeg visste hva det var fra før, men har nå fått en bedre innsikt i temaet.

Refleksjon over gruppeprosessen
Vår gruppe passer utrolig bra sammen, både personlighetene og kunnskapsmessig (synes jeg i alle fall). Det en av oss ikke kan, kan en av de andre. Jeg er i alle fall veldig fornøyd med min gruppe. Vi har organisert ting sammen, slik at det ikke skulle bli missforståelser innbyrdes, og når det gjelder fordeling av oppgaver, har dette gått veldig fint. Håvard, Mariann og jeg jobbet nært sammen i gruppene vi hadde i fjord, så vi kjenner hverandre ganske godt, og vet hvordan vi jobber sammen. Det har selvfølgelig vært en del diskusjoner innimellom, men vi blir fort venner igjen, og humøret er på topp. Det som var litt dumt, var at vi skrev litt for mye teori, men vi klarte å fjerne nok, heldigvis. Noe jeg føler jeg har fått ut av prosjektet, er at jeg har fått en bedre innsikt i oppgaveskriving. Jeg er på gruppe med to som er utrolig flinke til å skrive, og jeg har lært veldig mye av det.

Innlegg 4: Mobbing i skolen

Mobbing er et utbredt hvor som helst man kommer, så det er derfor viktig å ha god kunnskap om temaet. Selv følte jeg at jeg ikke hadde nok kunnskap, så bestemte meg for å lære litt mer ved å skrive dette innlegget. I dette innlegget har jeg valgt å bruke internett som kilde, samt Birgit Bratseth, fordi jeg synes det er mye viktig ny informasjon om temaet på nettet.

Hva er mobbing?
”En person blir mobbet eller plaget når han eller hun, gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer” (Dan Olweus) (Mot mobbing)

Birgit Bratseth (26.11.08) skriver at det finnes fire hovedtyper mobbing;

Klassisk mobbing, der man erter og plager.
Rasjonell mobbing, der man stenger noen ute fra et fellesskap.
Teknisk mobbing, der man bruker for eksempel PC eller mobil som gjenstand til å krenke andre.
Banal mobbing, der det oppstår krenkende kulturer og generell negativitet i grupper.

Mobbeofrene
Ung.no kategoriserer mobbeofre i to grupper, passive og provoserende.

Passive mobbeofre er ofte stille, følsomme og forsiktige. De har få venner på sin egen alder, og liker best å omgås voksne personer. Passive gutter er gjerne fysisk svakere enn mobberne, og holder seg derfor litt utenfor. Passive mobbeofre våger som oftest ikke å ta igjen dersom de blir mobbet (ung.no).

De provoserende mobbeofrene han oppfattes som veldig aktive. De har lett for å bli hissige, og forsøker å ta igjen dersom de blir mobbet. Mobberne kan se på dem som irriterende, og noen er også mislikt av voksne på grunn av deres oppførsel. Provoserende mobbeofre kan også selv prøve å mobbe de som er svakere enn seg selv (ung.no).

Hvem mobber, og hvorfor?
Barn som mobber har ofte en positiv holdning til vold, og har vanskelig for å følge regler. De viser frustrasjon, og er aggressive mot både barn og voksne. Mobbere føler en trang for å undertrykke andre elever. De bruker ofte trusler, makt og muskler for å få sin egen vilje. Barn som mobber har ofte en egenskap til å snakke seg ut av vanskelige sitasjoner (ung.no).

Det er ulike grunner til hvorfor mobbere mobber, men noen av grunnene kan, ifølge Mot Mobbing være at de har et dårlig forhold til foreldrene sine. Mobbere bruker mobbing for å dekke over sine egne følelser, svakheter og sitt eget sinn.

Konsekvenser
Dersom mobbing foregår over lengre tid vil prege et barns personlighet sterkt, og vil få konsekvenser. Noen av konsekvensene er at barnet får lav selvfølelse, blir trist og deprimert. Barnet kan også bli aggressiv, og det kan til og med gå så langt at barnet får selvmordstanker. Noen barn vegrer seg for å gå på skolen (eller andre steder der mobbing forekommer), og blir isolerte.

Antimobbeprosjekter i skolen
I de senere årene har det blitt større fokus på antimobbing i skolene, og det er flere vitenskaplige program som blir brukt. Noe alle programmene har til felles, er at det er viktig med et jevnt og konsekvent fokus på aktiviteter som forebygger mobbing. Undersøkelser viser at mobbingen i skolene har minket, men det vil ikke si at man kan stoppe med arbeidet, for det kommer stadig nye elever til skolen (Mot Mobbing).

Noen eksempler på programmer er;

Olweus: Utviklet ved universitetet i Bergen, og oppkalt etter grunnleggeren, Dan Olweus. Programmet ble innført i norske skoler for første gang i 2001, og handler om arbeid mot mobbing og antisosial atferd. Programmet tilbys nå til alle skoler som kunne ønske det.
Programmet har som hovedfokus å skape tydelige voksne med positive verdier, og hovedmålene er;
- Å bevisstgjøre og engasjere elever og lærere.
- Stryke læreren som leder.
- Identifisere og stoppe mobbing.
- Dokumentere resultatene gjennom undersøkelser.

For å lese mer om programmet, gå inn på http://www.forebygging.no/fhp/d_emneside/cf/hApp_101/hPKey_10582/hParent_22/hDKey_1.

Zero: Utviklet i Stavanger, og har hovedfokus å jobbe med å identifisere mobbing gjennom ofrene. Programmet involverer alle parter. Siden 2003 er det ca 350 skoler som har deltatt i programmet (Zero).

For å lese mer om programmet, gå inn på http://saf.uis.no/vi_tilbyr/programmer/zero/.

Tiltak i skolen
Som T. Hanssen & B. Bratseth (2008) skriver i sin forelesning om barn med særskilte behov, er det viktig at skolen har kunnskap om mobbing, og at det bør være en del av årsplan arbeidet. Noen tiltak som er viktig er:
- Forebyggende tiltak for alle elever.
- Løsningstiltak for mobbeoffer.
- Løsningstiltak for mobber(e).

Videre skriver T. Hanssen & B. Bratseth (2008) at gode tiltak på skole nivå er å ha gode rutiner for å avdekke mobbing og løse mobbesaker på en konstruktiv måte. Det er viktig at man forebygger mobbing i hverdagen. Man bør også ha elevundersøkelser med jevne mellomrom, for å se etter forandringer i elevmiljøet. Andre ressurser som kan bli brukt er å ha en handlingsplan, en ressursgruppe, bruke elevråd og/eller FAU.

Tiltak på trinnet kan være å arbeide med det sosiale miljøet, ha elevsamtaler og ett tett samarbeid med foreldrene. Det er også viktig å være en atuorativ leder, som har en balanse mellom å være varm og tydelig når det gjelder grensesetting.

Dersom man oppdager at det er mobbing i klassen, og man vet hvilke elever det gjelder, kan det være til stor hjelp å ha samtale med både mobbeoffer og mobber. T. Hanssen & B. Bratseth (2008) har satt opp en god fremgangsmåte som jeg vil vise:

Samtale med mobbeoffer:
- Start samtalen med å si at du vet at eleven blir mobbet
- Gi eleven støtte
- La eleven fortelle uten å presse
- Fortell i korte trekk at rektor er informert og hva som vil skje
- Si at du skal informere videre
- Avtal nytt møte
- Kontakt de foresatte til eleven

Samtale med mobber(e):
- Hent eleven(e) ut fra klassen
- Klargjør at du vet om mobbingen
- Vær tydelig på at dette ikke aksepteres av skolen og at rektor er informert
- Spør om eleven vil si noe (lytt, ikke gå inn i en diskusjon)
- Gjenta at mobbingen skal ta slutt umiddelbart
- Du kan så invitere plageren til samarbeid – eksempelvis ved å spørre om han/hun har sett at andre plager offeret
- Dersom ja, spør hva eleven kan bidra med
- Avslutt og gå med eleven tilbake til klassen
- Hent neste elev

Etter samtalene med elevene individuelt, kan man også ha en gruppesamtale, der man sier det man har snakket om. Man gjentar hele tiden at det skal bli slutt på mobbingen, og at man følger godt med fremover. Slike møter kan man gjerne ha flere av, til man ser at mobbingen slutter.
Ellers er det også viktig å ha et samarbeid med hjemmet, der man har samtaler om saken(e), og prøver å finne en løsning. Dette gjelder både mobbeofferets og mobbernes foreldre (T. Hanssen & B. Bratseth, 2008).

Noen sluttord fra meg…
Mobbing er forferdelig, men vi har alle mest sannsynlig opplevd det. Om ikke personlig, så har vi sett det foregå. Før jeg skrev dette innlegget, hadde jeg noen tanker om hva det var og hvordan det foregikk, men innser nå at jeg egentlig ikke hadde noen anelse. Jeg synes det er utrolig bra at det er mange antimobbeprogrammer, og at de fungerer. Disse programmene vil jeg gjøre mitt aller beste for å huske på den dagen jeg kommer ut i skolen som lærer selv, og jeg anbefaler leserne av innlegget til å gå inn og se nærmere på dem.

Kilder
T. Hanssen & B. Bratseth: Barn med særskilte behov. Forelesning ved HSH, Avd. Stord 26.11.08.
Forebygging.no. Olweus-programmet mot mobbing og antisosial atferd. Hentet 21.november 2008 fra
http://www.forebygging.no/fhp/d_emneside/cf/hApp_101/hPKey_10582/hParent_22/hDKey_1
Mot mobbing. Hvorfor mobber noen? Hentet 21.november 2008 fra http://www.motmobbing.no/templates/NTOmMobbing.aspx?id=375
Mot Mobbing. Hva kan mobbing føre til?Hentet 22.november 2008 fra http://www.motmobbing.no/templates/NTAdult.aspx?id=174
Mot mobbing. Om mobbing. Hentet 22.november 2008 fra
http://motmobbing.no/templates/NTAdult.aspx?id=272
Senter for adferdsforskning. Zero. Hentet 22.november 2008 fra http://saf.uis.no/vi_tilbyr/programmer/zero/
Ung.no. Hvem blir mobbet, og hvem mobber? Hentet 22.november 2008 fra http://www.ung.no/mobbing/1447_Hvem_blir_mobbet,_og_hvem_mobber.html

Innlegg 3: Incest

Incest er et tema jeg synes er interessant og spennende men ikke minst fryktelig! Det er et tema jeg ikke har hatt noen spesiell kjennskap til tidligere, så jeg fant ut av at det var noe jeg ville gjøre noe med.

Incest, hva er det egentlig?
Incest har alltid eksistert, og incest har aldri vært akseptert (sexologi).

Enkelte mener at incest er uttrykk for vår dyriske natur, og at det kun er gjennom kultivering og opplysning vi kan stoppe det (sexologi).

Boken Seksuelle overgrep mot barn (2001) skriver at incest ofte har blitt brukt som et synonym til blodskam. Juridisk betyr ordet incest seksuelt samkvem mellom personer i rett nedstigende linje, for eksempel foreldre med barn. I de senere årene har begrepet fått en litt annen betydning, der mange mener at det bør omfatte seksuelle overgrep der overgriperen oppfyller et nært familiemedlems rolle, for eksempel stefar. Andre igjen mener at man bør utvide begrepet enda mer, og mener at det bør omhandle alle som har et nært forhold til barnet, som trenere, lærere og barnevakter (Seksuelle overgrep mot barn, 2001).

Omfang
Senter mot incest skriver at når det gjelder tall av ofre, varierer etter definisjoner som blir brukt, utvalgsmåte osv.

I 2003 viste Sosial- og helsedirektoratet at mellom 10 – 20 % av vestlige kvinner, samt 5 – 10 % av vestlige menn har vært utsatt for seksuelle overgrep innen de fylte 18 år. Definisjonen som er brukt her, inkluderer alt fra overgrep uten berøring til voldtekt (Senter mot incest - omfang).

Overgriperne
Den vanligste overgriperen er en person barnet kjenner, og en god del av overgrepene foregår i hjemmet. Det kan for eksempel være far, onkler, mor, besteforeldre eller andre slektninger og venner av familien (Seksuelle overgrep mot barn, 2001).

Forutsetninger til overgrep
I boken Seksuelle overgrep mot barn (2001) har de skrevet om Finkelhors modell som omhandler forutsetningene for å begå overgrep mot barn. Denne modellen omhandler overgrep mot barn generelt, men jeg mener at den også gjelder når det er snakk om incest, med tanke på at begrepet har blitt ytterligere utvidet i løpet av de siste årene.

1. Motivasjon for overgrep. Første forutsetning for et seksuelt overgrep mot et barn skal forekomme, er at en voksen person er seksuelt tiltrukket av barnet. Den voksne er ikke opptatt av hvordan barnet er, men at det er et barn. Det hevdes av det ikke er seksuelle behov som tilfredstilles, men for eksempel behov for å føle makt, eller bare for ekstra spenning.
2. Overgriperen må overvinne sin indre sosialt og lærte motstand mot slik handling. Alle vet at det er galt å begå seksuelle handlinger med barn, og alle bør vite at slike handlinger vil være et traume for barnet. For å slippe unna med frykten for å bli oppdaget, og ved det overvinne sin indre sosialt og lærte motstand, kan overgriperen få barnet til å tro at det som skjer, er det som skal være.
3. Overgriperen må manøvrere slit at de ytre betingelsene gjør det mulig å gjennomføre et overgrep. For å gjennomføre et overgrep, må det skje på et sted som er passende, der overgriper er alene med barnet. Eksempler kan være hjemme eller i skogen. Foreldre passer som oftest godt på barna sine, men det er også andre voksne å forholde seg til, som trenere, lærere, speiderledere osv. Flertallet vil ønske å være til nytte for barnet, men det kan også finnes en misbruker blant dem. Det hender at pedofile søker seg til miljøer der det er mange barn, og andre kan oppholde seg på steder hvor barn og unge møtes.
4. Overgriperen må overvinne eventuell motstand fra barnet. Overgripere velger barn som lite fysisk og psykisk motstand. Dette er ofte barn som er litt utenfor vennegjengen, noe som tyder på at barnet er litt usikker og svakt. De vil gi mindre motstand enn barn som er sterke og selvstendige.
(Seksuelle overgrep mot barn, 2001)

Tegn og signaler på incest
Jeg vil her presentere fysiske tegn og signaler barn kan vise dersom de blir eller har blitt utsatt for incest.

En del signaler og symptomer som blir beskrevet innenfor de yngre aldersgrupper, kan være like aktuelle i eldre aldersgrupper (Senter mot incest – senvirkninger).

Små barn på 0 - 2 år:
- Angst under stell og bleieskift
- Generelt engstelige, klamrende, sutrende og sinte
- Skriketokter og/eller panikkanfall
- Forstyrret søvnmønster
- Andre tegn på mistrivsel

Barn på 3 - 5 år:
- Forteller med ord
- Gi uttrykk for at det er noe som de ikke tør, kan eller vil snakke om
- Smerter i mage og/eller hodet
- Smerter og sårhet i underlivet(uten ytre tegn)
- Problemer med vannlating/avføring etter at de har blitt renslige
- Hyppige mareritt hvor barna blir paniske eller utilgjengelige for trøst
- Fjerne og stirrende i perioder
- Fortvilelse, angst og depresjon
- Problemer med å spise
- Seksualisert atferd som

Barn på 6 - 12 år; Symptomene over kan være aktuelle også i denne alderen, men i tillegg kan barn fra 6 – års alderen gi uttrykk for punktene under:
- Psykisk vondt
- Har ikke lyst til å leve, uttrykker at de har et vanskelig liv, eller truer med å ta sitt eget liv
- Sterk skam - og skyldfølelse kan gjøre at de isolerer seg fra andre barn
- Lukket, avflatet og mimikkfattige, innadvendte og deprimerte
- Aggressive, vanskelige og/eller hyperaktive
- Lærevansker
- De kan pendle mellom ulike typer ekstrem atferd, for eksempel fra å være småbarnslig og klamrende til å være sinte og anklagende
- De kan bli uforutsigbare, høre stemmer, føle seg dirigert av fantasipersonligheter, ha lange perioder med fjernhet, leve ut to forskjellige identiteter.
- Stikker seg bort
- Kan la seg utnytte seksuelt
- Forvirring i forhold til kjønnsrolle.
- Hygieneproblemer
(Senter mot incest – senvirkninger)

Behandling
Barn som har vært utsatt for incest eller seksuelle overgrep, skal få behandling av psykolog eller psykiater, vanligvis individuelt (Seksuelle overgrep mot barn). Det er mange forskjellige meninger om barnet bør ha behandling alene, eller i grupper. Et argument Furniss (1991) kom med i boken Seksuelle overgrep mot barn (2001) var at dersom man arbeider individuelt med barnet, vil sitasjonen kunne minne om overgrepssituasjonen. Under vil jeg skrive litt om selvhjelp, som også er en form for behandling.

Selvhjelp
Selvhjelp er å ta tak i egne muligheter, finne frem til egne ressurser, ta ansvar for livet sitt og selv styre det i den retning en ønsker. Selvhjelp er å sette i gang en prosess. Selvhjelp er å gå fra passiv mottaker av hjelp til aktiv deltager i eget liv (Senter mot incest - selvhjelp).

Senter mot incest skriver i en artikkel om å ta hovedrollen i sitt eget liv tilbake at man kort sagt, kan si at selvhjelp handler om mennesker som har felles problemer og har et behov for å finne frem til løsninger eller det å mestre livet sitt på en annen måte. Det finnes mange grupper for selvhjelp, ett eksempel er ved Støttesenter mot Incest – Oslo, der de ser på akkurat det som er skrevet over. I slike grupper har alle lik rolle, og ingen har tittelen som leder. Man lager ofte en liste over temaer som blir tatt opp, for eksempel seksualitet, mat og kropp, selvbilde, venner, hva sier jeg til hvem, terapi og så videre. Listene bidrar til at de klarere får satt ord på noen av tankene sine (Senter mot incest – hovedrollen i eget liv).

Fire punkt man setter vekt på i selvhjelpsgrupper er felles erfaring, støtte, mål og likeverdig posisjon (Senter mot incest – selvhjelp).

Senvirkninger
Jeg vil her nevne noen senvirkninger som kan forekomme ved incest (Senter mot incest – går det ikke snart over).
- Dårlig selvfølelse og mistillit til andre
- Overlevelse.
- Skam - og skyldfølelse
- Konsentrasjonsvansker, sliten og trett
- Psykosomatiske plager
- Angst, depresjon, mareritt og flashback
- Grenser, nærhet og avvisning på det seksuelle området.
- Spiseforstyrrelser og vrangforestillinger om kroppen
- Rusmisbruk, selvskading og selvmord/selvmordstanker
- Dissosiasjon og hode/kroppsspalting

Hva skal man gjøre dersom man har mistanke om incest?
Barnelege Geir Borgen sier i et intervju med Gudrun Vinsrygg (Incest – tegnene på overgrep) at det er viktig å reagere raskt. Han har også gitt et eksempel som jeg likte godt, og vil bruke:
Et barn i barnehagen lager en tegning av noe som kan gi assosiasjoner i retning av overgrep; tanten som ser det er ikke helt sikker på om det er en tiss eller noe annet. Hun tar vare på tegningen og snakker med lederen sin om det samme kveld, eller dagen etter, og så blir de sittende og ruge litt over dette, de kjenner seg urolige og vet ikke helt hva de skal gjøre. Endelig går de til det skritt å melde fra til barnevernet som kanskje får meldingen en eller to uker senere og som også blir sittende og gruble en stund uten å vite hvordan de skal tolke tegningen. Etter en uke eller to viser noen fra barnevernet tegningen til noen de tror kan mer om dette, kanskje en psykolog, og spør hva det kan være.

Bogen sier videre at barnehagetanten burde vist interesse da barnet laget tegningen, spørre hva han/hun tegnet, om dette var noe barnet hadde opplevd og lignende. Dersom det er noe å ta tak i da, bør man gå videre med saken. Et barn har ikke så lett for å uttale seg om noe som skjedde for en uke eller to siden, så det er derfor viktig å stille spørsmål så fort som mulig (Insect - tegnene på overgrep).

Dersom man har mistanke om at et barn er utsatt for incest, bør man snakke med noen man har tillit til, for eksempel helsesøster, lege eller en god venn. Deretter bør barnevernet involveres, der de er pliktige til å gripe tak i saken (Seksuelle overgrep mot barn, 2001).

Noen sluttord fra meg…
Etter å ha fordypt med i temaet incest, har jeg fått et godt innsyn i begrepet, men synes fortsatt det er et forferdelig trist tema. Jeg synes det er viktig at man har god kunnskap om temaet, og mener at personell på skoler burde ta kurs om det. Dette gjelder ikke bare incest, men også andre temaer man kan komme ut for i skole og hverdag. Ellers vil jeg anbefale alle som har lest mitt innlegg å gå inn på http://www.forebyggende.no/PDF/Incest%20skal%20tales%20ihjel.pdf.

Kilder
Kvam, M.H. (2001) Seksuelle overgrep mot barn. Universitetsforlaget.
Sexologi. Incest. 18.november 2008 fra www.sexologi.com
Senter mot incest. Omfang. 18.november 2008 fra http://www.smi-st.no/?id=1341&Aid=1374&subm=true
Senter mot incest. Selvhjelp. 18.november 2008 fra http://www.smi-st.no/?id=1342&Aid=1367&subm=true
Senter mot incest. Hovedrollen i eget liv. 18.november 2008 fra http://www.sentermotincest.no/portal/Artikler/hovedrollen_i_eget_liv
Senter mot incest. Selvhjelp. 18.november 2008 fra http://www.sentermotincest.no/portal/Artikler/selvhjelp
Senter mot incest. Senvirkninger. 18.november 2008 fra http://www.smi-st.no/?id=1341&Aid=1375&subm=true
Gudrun Vinsrygg. Incest – Tegnene på overgrep. Hentet 18.november 2008 fra http://www.helsenytt.no/artikler/incest.htm
Senter mot incest. Går det ikke snart over? Hentet 18.november 2008 fra http://www.sentermotincest.no/portal/Artikler/Gar%20det%20ikke%20over

Innlegg 2: Barn med ADHD

AD/HD er en tilstand jeg har vært nysgjerrig på lenge, og synes det er et veldig interessant tema. Jeg velger å vinkle mitt innlegg mot AD/HD i grunnskolen, for eksempel hvordan man kan legge til rette for elever med AD/HD, hvordan man kan diagnostisere barn og behandling.

AD/HD, hva er det?

AD/HD er en forkortelse for Attention Deficit/Hyper-activity Disorder, og ble beskrevet i medisinsk litteratur for første gang i 1899. Siden da har det blitt forsket på blant annet ytringsformer, behandling og årsaksfaktorer.

Kjennetegn til AD/HD
AD/HD Norge skriver at konsentrasjonsproblemer er en av faktorene som gjør at barn med AD/HD har problemer med å følge med på skolen. De blir fort distrahert, og klarer ikke å planlegge eller organisere. Til tross for at de fleste med AD/HD har gode evner til å utrette ting kan et resultat av dette være vanskeligheter ved å lære ting og mangel på utdannelse.

Det største problemet hos barn med AD/HD er hyperaktivitet, og viser seg ved for eksempel uro eller rastløshet. De har en impulsivitet som gjør at de ikke klarer og vente, og dermed avbryter og forstyrrer de menneskene rundt seg (AD/HD Norge - Fakta om AD/HD).

Undersøkelser viser at av alle barn og unge i skolealder, er det ca 4 % som har en så sterk grad av AD/HD som gjør at de har problemer med å fungere i hverdagen. Det betyr at det er minst 35 000 barn og unge i Norge som har AD/HD(AD/HD Norge - Fakta om AD/HD).

Hvem har AD/HD?
Duvner (2004) skriver at diagnosekriterier for AD/HD ifølge Diagnostic and Statistical manual of Mental disorders, American Psychiatric Association er:

Uoppmerksomhet

- Slurver eller glemmer detaljer i skolearbeid og andre aktiviteter.
- Har vanskelig for å holde konsentrasjonen om en oppgave eller i lekaktiviteter.
- Later ikke til å høre på hva man sier.
- Har vanskelig for å oppfatte instruksjoner og mislykkes ofte i å fullføre skolearbeid, hverdagssysler eller arbeidsoppgaver.
- Har vanskelig for å organisere arbeidet sitt eller andre aktiviteter.
- Unngår oppgaver som krever lengre tids mentale anstrengelser, for eksempel skolearbeid.
- Mister ofte ting, glemmer å ta med seg ting som trengs til en aktivitet, for eksempel skolebøker.
- Blir lett forstyrret av det som hender omkring.
- Glemsk i hverdagslige aktiviteter.

Hyperaktivitet

- Har ingen ro i hender eller føtter, eller vrir seg på stolen.
- Har vanskelig for å sitte stille.
- Løper ofte rundt, klenger og klatrer mer enn det som passer i sitasjonen.
- Har ofte vanskelig for å leke og arbeide stille og fredelig.
- Virker ofte som og ”å være på spranget” eller ”gå på høygir”.
- Snakker ofte overdrevent mye.

Impulsivitet

- Kaster ofte ut svar på et spørsmål før spørsmålet har blitt stilt.
- Har ofte vanskelig for å vente på tur.
- Avbryter og forstyrrer andre, bryter inn i samtaler eller leker.
(Duvner, 2004)

Mist seks av punktene under uoppmerksomhet skal finne sted, og/eller seks av punktene under hyperaktivitet og impulsivitet. Symptomene skal ha vært tilstede i minst seks måneder. De skal finne sted i minst to forskjellige miljøer, for eksempel skole, fritid og i hjemmet. For at barnet skal kunne bli diagnostisert med AD/HD skal man ikke kunne binde symptomene opp mot en annen forstyrrelse, eller kunne bli forklart bedre i en annen diagnose (Duvner, 2004).

Behandling
Når det gjelder behandling av AD/HD, skriver Strand (2004) at methylfenidat og dextroamfetamin lenge har vært det mest populære når det kommer til medikamentell behandling. Medikamentene virker hos opptil 80 %, og kan ha en slående effekt. Allerede etter en halv time kan ”bryteren være slått av”, der barnet blir rolig og kan sitte lenge konsentrert. Men det er ikke bare medikamenter som kan hjelpe til og behandle AD/HD, det er også pedagogiske tiltak og hjelp fra forledre/foresatte. Annen hjelp kan være psykoterapi, som kan være et nyttig hjelpemiddel i samhandling med andre som er nevnt (Strand, 2004).

Årsaker til AD/HD

Den dag i dag vet man ikke nok om hvilke mekanismer som er utslagsgivende for AD/HD, men det er noen faktorer som er påvist:

Genetiske faktorer; Man kan ikke si at genetiske faktorer er hovedårsaken til AD/HD hos barn, men 80 % av barna som har denne tilstanden har nære slektninger som har et lignende problem (Duvner, 2004).

Psykososiale risikofaktorer; Det er flere fagfolk som har sagt at AD/HD først og fremst kan skyldes på foreldres likegyldighet, pedagogiske ressurser, eventuelt fraværende kunnskap og vilje til å møte barnas helt normale problemer på en god måte (Strand, 2004).

Andre faktorer som kan påvirke barnets tilstand kan være for tidlig fødsel, inntak av alkohol eller røyk og forurensning.. Dersom fødselsvekten er under 1500 gram, kan dette være en stor risikofaktor for AD/HD. Om mor røyker mer enn 15 sigaretter per dag eller inntar alkohol under svangerskapet, kan dette påvirke barnets tilstand. Å være utsatt for bly i form av bileksos kan være med å påvirke om barnet får AD/HD (Duvner, 2004).

Gutter vs. Jenter

Når det gjelder gutter med AD/HD, er det mer forskjell innbyrdes i kjønnet enn det er med jenter. Gutter kan bli aggressive, vise seg frem og ha et stort behov for fysiske aktiviteter, men de kan også bli usikre, forsiktige og blyg (Duvner, 2004). Duvner skriver videre at foreldrene har en stor rolle, på grunn av at det ofte er de som styrer hvilke trekk i barnets personlighet som får bokse seg sterke og hvilke som blir undertrykt. Kjennetegn hos jenter er at de er lite til bry for omgivelsene, de er mindre aggressive og ekspansive. Konsentrasjonsproblemene hos jenter rammer som oftest dem selv hardest (Duvner, 2004).

AD/HD i grunnskolen

Utdanningsdirektoratet har skrevet om AD/HD i skolen, og forteller oss blant annet at en ting som er et viktig tiltak når det gjelder elever i grunnskolen med AD/HD er at de får individuelle læreplaner, der man tar utgangspunkt i både kortsiktige og langsiktige mål. Disse læreplanene må være konkret.

Vi får videre vite at personalet på skolen bør være kjent med innholdet i den individuelle planen for elevene med AD/HD, og det er fordi det ikke bare skal fokuseres på fag, men også på sosialpedagogiske utfordringer, for eksempel friminutter og andre sosiale sammenkomster i skolesammenheng.

Elever med AD/HD sine læreproblemer henger godt sammen med deres motivasjon. De får et dårligere erfaringsgrunnlag for de positive sidene ved læring, og det har ofte en sammenheng med at de ikke er bevisst på sitasjonene der læringen skal foregå, og da opplever de heller ikke de positive konsekvensene av å delta i undervisning. Elevene ser rett og slett ikke vitsen med det å gjøre oppgaver, eller å lære nye ting (Utdanningsdirektoratet - Barn og unge med AD/HD, 2006).

Jo tidligere man tar tak i problemet, jo lettere vil elevene med AD/HD se sammenhengen mellom situasjoner, handling og konsekvens, altså en læring som er viktig for oppbygging av indre kontroll over egen adferd(Utdanningsdirektoratet - Barn og unge med AD/HD, 2006).

Som skrevet har barn med AD/HD har organiserings- og planleggingsproblemer, der de lett blir overveldet av for mye informasjon, og dermed gir opp med en gang. Et eksempel er at ukeplaner kan erstattes med dagsplaner. Oppgaver kan gjerne deles opp, og lekser tilpasset i mengder. Et annet tiltak kan være at elevene kan ha to sett med bøker, fordi, som nevnt tidligere, de kan ha problemer med organisering og planlegging, og derfor ikke klarer å få med hjem bøkene hjem for å få gjort lekser(Utdanningsdirektoratet - Barn og unge med AD/HD, 2006).

Mine tanker om AD/HD

Før jeg skrev dette innlegget, visse jeg ikke så altfor mye om tilstanden. Jeg har bekjente som har AD/HD, men har aldri satt meg helt inn i temaet. Etter å ha lest og reflektert, kan jeg enda bare forestille meg hvor vanskelig det kan være for barn, foreldre og andre mennesker som blir påvirket. Det kommer selvfølgelig an på hvilke grad man har av AD/HD, men jeg mener det er viktig at man setter seg inn i forskjellige tilstander og diagnoser man kan komme ut for i læreryrket. En ting jeg har forstått, er at man ikke må ta for kjappe beslutninger når det gjelder diagnosen, at man ikke må utelukke andre diagnoser.

Kilder
Duvner, T. (2004) AD/HD. Impulsivitet, overaktivitet, konsentrasjonsproblemer. 2. Opplag. NKS-forlaget.
Strand, G. (2004) AD/HD, Tourettes syndrom og narkolepsi – en grunnbok. Fagbokforlaget
ADHD Norge (u.å) Fakta om ADHD. Hentet 1.oktober 2008 fra

http://www.adhdnorge.no/index.asp?id=26001
ADHD Norge (u.å) Hovedtrekk ved ADHD. Hentet 1.oktober 2008 fra http://www.adhdnorge.no/index.asp?id=26082
Utdanningsdirektoratet (2006) Barn og unge med AD/HD [Elektronisk utgave] Hentet fra: http://www.utdanningsdirektoratet.no/upload/Rapporter/ADHD_rapport.pdf

Innlegg 1: Metakommunikasjon

Først vil jeg beklage for at jeg ikke har fått lagt inn noe i bloggen før noe. Det er ingen annen grunn til det enn at jeg har lagt for mye på latsiden siden semesteret startet. Det har nå gått opp for meg at det ikke fungerer som student, og har tenkt å ta tak i det. Mitt første blogginnlegg har jeg putlet lenge med. I starten ville jeg skrive om kommunikasjon generelt. Det er et interessant, men omfattende tema. Jeg bestemte meg da for å skrive om metakommunikasjon, et tema jeg synes er interessant. Jeg vil begynne med å skrive litt om kommunikasjon generelt, for å så skrive om metakommunikasjon. Jeg har valgt å ha fokus på verbal metakommunikasjon, siden det er det som er minst kjent, men vil også skrive litt om non – verbal metakommunikasjon.

Læreren min
Er så flink til å spørre.
Hun får meg alltid
Til å forundre meg
Over de merkeligste
Ting

På leting
Etter de riktige svar
Blir jeg mer og mer
Nysgjerrig
Finnes det en sannhet?

Tenk om alle barn
Hadde en slik lærer?

Kirsten (Limstrand, 2006, s 47.)

Begrepet kommunikasjon kommer av det latinske ordet communikare. Synonymer for ordet er samferdsel, forbindelse og overføring av informasjon (Caplex).

Kommunikasjon er viktig, og omtrent uansett hva man gjør, kommuniserer man med andre mennesker. Man kommuniserer når man chatter på MSN, snakke i telefon, snakker personlig med mennesker osv. Vi har verbal og non – verbal kommunikasjon. Verbal er det som blir sagt, og står for 30 % av all kommunikasjon. Non – verbal er vårt kroppsspråk og står for de siste 70 % av all kommunikasjon. Vi har også enveis- og toveiskommunikasjon. Man må alltid tilpasse seg etter hvem man kommuniserer med, med tanke på alder, kjønn osv. Ifjord fortalte Birgit oss blant annet at god kommunikasjon er når man styrker hverandres utvikling, når man har tillitt til hverandre, når man får god selvtillitt og når man synes det er trygt å ta ordet (Birgit O. Bratseth, Team og gruppearbeid, forelesning ved HSH avd. Stord, 27.08.07).

Metakommunikasjon er ifølge Rolf K. Baltezersen å samtale om samtalen. Det finnes enda ingen endelig definisjon for begrepet. Som skrevet tidligere finnes det også verbal og non – verbal metakommunikasjon (Baltezersen, 2008).

Verbal metakommunikasjon får ut på at i stedet for å snakke videre i samtalen, tar man et steg ut av den pågående samtalen for å snakke om det man allerede snakker om. På en måte kan man si at selve samtalen blir gjort til tema for samtalen (Å samtale om samtalen). Verbal metakommunikasjon kan skje ved og for eksempel spørre spørsmål som ”Hva mente du med det?” eller ”Spøker du?” dersom du ikke helt skjønner hva motparten snakker om. Man gjør da et forsøk på å klargjøre kommunikasjonen og man kan da oppklare eller forhindre missforståelser(Johannesen, Kokkersvolf & Veleder, 2001).

I sin forrige bok gav Handal og Lauvås oss en fin beskrivelse av metakommunikasjon, som Rolf K. Baltezersen har laget ett sammendrag om i sin bok ”Å samtale om samtalen”. Jeg vil presentere punktene under.

Handal og Lauvås sier at man skal bruke mange markører. Det kan fungere som et praktisk verktøy innen veiledning. Det kan være hensiktmessig både vedd innledningen (”Nå vil jeg ta opp…”) og i avslutningen (”Det viktigste i det vi har snakket om nå…”) av en samtale. Dersom man ikke bruker markører, er det en risiko for at kommunikasjonen blir uklar. Det er viktig med hyppig, men kortfattet metakommunikasjon. Man bør altså ikke bruke for mye tid til og metakommunisere, men det er viktig å gjøre det til rett tidspunkt. Allerede tidlig i veiledningen er det viktig med metakommunikasjon. Man bør snakke om hvordan man skal arbeide sammen, avklare forventninger og diskutere gjensidige forpliktelser. Dersom det blir problemer, kan man gå tilbake og se på de avtalte reglene. Veilederen må ta initiativ til og metakommunisere, og først da vil studenten selv snakke om veiledningen. Handal og Lauvås mener at jevnlig metakommunikasjon virker problemforebyggende, og de sier at man ikke bare bør metakommunisere etter det har oppstått problemer. Man må også snakke om relasjonene, for det er en mulighet for at studenten kan missforstå sin og veilederens rolle.

Eksempel på dette:
Student: Det virker som om at du mener det er jeg som skal være sjefen og sette dagsorden for veiledningsmøtene. Mener du virkelig det?
Veileder: Jeg definerer min rolle som å være tilgjengelig når du trenger meg, men at initiativet er ditt. Jeg har ikke tenkt å være noen pådriver.

Det er viktig å snakke om veiledningsstrategien, for eksempel:
Veileder: I denne fasen kommer jeg til å være mye mer kritisk enn tidligere og nærmest virke som djevelens advokat. Hensikten er å sikre at det du skriver, holder skikkelig mål.
Student: Hvorfor vil du ha meg til å streve med en brukbar problemstilling når du sikkert allerede har klart for deg hvordan det skal være?

Det er veldig viktig å snakke om kommunikasjonen, for eksempel:
Veileder: Du spør sjelden om noe. Er alt vi snakker om, virkelig klart for deg?
Student: Det er hyggelig med alt det positive du sier, men noe er du vel missfornøyd med?

Involver studenten! Metakommunikasjonen bør også være dialogisk. Skal bøs snakke med elevene og ikke bare til dem. Det er også viktig og forklarte til studenten hvorfor man metakommuniserer (Baltezersen, 2008).

Lauvås og Handal relaterer det de skriver til veileder – student – forhold, men jeg mener at det er like relevant til småskolenivå.

I barneskolen er det mange situasjoner der lærer og elev metakommuniserer. Noen eksempler er i veilednings-, utviklings- og elevsamtalen.

I elevsamtaler er det for eksempel viktig og metakommunisere, der man sitter med elevene for å finne ut av hvordan de har det på skolen, hva de lærer, hva de synes om lærere/medelever osv. Lærerne har her en gylden mulighet til å få oppriktige svar fra elevene nettopp ved å samtale om samtalen. Dersom eleven sier noe som kan være interessant for læreren å høre mer om, eller om man ikke forstår helt hva eleven snakker om, bør læreren her grave litt dypere i samtalen ved å stille for eksempel spørsmålene jeg skrev tidligere i innlegget.

Som nevnt tidligere er det også non – verbal metakommunikasjon, som gjelder forholdene som ligger rundt en samtale. Gjennom det som ikke blir sagt, blir det gitt signaler om hvordan det som blir sagt, skal tolkes (Johannesen, Kokkersvolf & Veleder, 2001). Altså, gjennom kropps- og ansiktsuttrykk eller tonefall kan det man sier oppfattes som noe annet. Barn er spesialister til å tyde kroppsspråk, så det non – verbale er utrolig viktig i forhold til dette. Barn merker fort om du er for eksempel oppgitt, irriter eller glad, så det er viktig å tenke over det når man kommuniserer med barn.

I boken Rådgivning er det et eksempel på dette som jeg synes var veldig bra:
Hjelpesøkerens (elevens) måte å fortelle om for eksempel problemer med skolearbeidet på sier også noe (nonverbalt) om hvorvidt hun tror hun er i stand til å gjøre noe med saken, og om hun er villig til det. På lignende måte formidler også rådgiveren (læreren) (nonverbalt) om han tror det er mulig eller nødvendig å foreta seg noe i slike saker. Videre uttrykker hjelpesøkeren (eleven) noe om hvordan hun oppfatter rådgiveren(læreren) og forholdet mellom dem, for eksempel om hun ser på rådgiveren (læreren) som en hun har tillit til, eller en hun vil prøve kreftene sine i forgold til og opponere mot. Rådgiveren (læreren) på sin side uttrykker om han/hun ser på forholder mellom seg og den andre (eleven) Dette formidles ikke-verbalt for eksempel gjennom en kameratslig eller bagatelliserende tone, en tone som markerer nedlatende eller velmenende autoritet eller en respektfull tone som markerer at det er i orden å ha problemer og ”jeg skal hjelpe deg med det, men jeg har samtidig tillit til dine ressurser og forutsetter at du bruker dem” (Johannesen, Kokkersvolf & Veleder, 2001).

Mellom barn blir det brukt mye metakommunikasjon, både verbalt og non – verbalt. Gjennom metabudskapet ”dette er lek”, kan man tillate seg å si og gjøre mye som ville blitt tolket annerledes dersom metabudskapet hadde vært ”dette er alvor”. Det kan være problematisk å trekke klare grenser for hva som er lek og hva som er alvor. I lek kan metabudskapet fort bli ”ikke noe av det jeg sier, skal tas alvorlig”, og det kan gjøre motparten forvirret dersom hun/han ikke deler denne forståelsen. De som ikke behersker skiftene mellom nivåene, vil kunne få problemer pga at den ene parten tar det som lek og den andre som alvor (Johannesen, Kokkersvolf & Veleder, 2001).

Konklusjon
Det finnes verbal og non – verbal metakommunikasjon. Jeg finner mange likheter mellom metakommunikasjon og kommunikasjon, noe som er naturlig. Non – verbal metakommunikasjon og non – verbal kommunikasjon finner jeg veldig likt, men det er også forskjeller. Jeg mener metakommunikasjon handler litt om budskapet bak handlingene eller samtalen.
Det er viktig å gå dypere inn i samtaler enn og bare snakke på overflaten. Dersom det er noe man ikke forstår med den motparten sier, bør man stoppe opp og spørre hva han/hun egentlig mener. Det er viktig og metakommunisere ofte, men kort, slik at det ikke blir unødvendige konflikter.
En kortfattet konklusjon vil være: snakk om samtalen og handlingene og ha klare retningslinjer, så kan man unngå unødvendige konflikter.

Kilder

Caplex. Kommunikasjon. Hentet 5.oktober 2008 fra http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9318881
Johannesen, E., Kokkersvold, E. & Vedeler, L. (2001) Rådgivning – tradisjoner, teoretiske perspektiver og praksis. Gyldendal Norsk Forlag.
Baltzersen, R.K. (2008) Å samtale om samtalen. Fagbokforlaget.
Limstrand, K.M. (2006) Elevsamtalen – en kilde til danning og vekst. Fagbokforlaget.