Refleksjonsnotat

Dette halvåret har fått utrolig fort. Jeg føler at jeg nettopp har hatt sommerferie. Det velger jeg å ta som en positiv ting, for tiden går fort i godt lag.

Når det gjelder dette refleksjonsnotatet, var planen å skrive det så fort som mulig, men så kom julen, og tiden fløy der også.

Faget pedagogikk er et fag jeg alltid har synes var interessant, med mye bra innhold, men jeg tror hovedpunktet i faget har vært vår lærer og inspirator, Birgit. Hun er en utrolig engasjert dame, og utrolig flink til å engasjere oss studenter. Takk for det.

Jeg likte bloggen vi hadde i fjord, der vi skrev etter hver økt om temaet, så var litt skeptisk til denne fremgangsmåten der vi skulle fordype oss i fem temaer. Jeg var litt sen med å starte, som vanlig, men da jeg først kom i gang, var det en interessant måte å lære på. Jeg har lært mye av å skrive innlegg selv, men også ved å lese andre studenter sine innlegg. Når jeg ser tilbake på mine egne innlegg, er de stort sett om ”triste” temaer, men det er det jeg var interessert i å skrive om, så slik ble det. På denne måten fikk jeg forklare temaene på min egen måte, og føler at jeg har lært mye av det.

Det som var vanskelig, var å være kritisk venn til de andre studentenes blogger. Det var en utfordring, der man ikke alltid helt vet hva man skal kommentere, men det gikk på et vis.
Nå er jeg spent på hva som venter oss i pedagogikk etter nyttår, og kjenner jeg Birgit rett, så blir det noe kjekt!

Ha en fortsatt god jul, og ikke minst et godt nyttår.

Innlegg 5: Spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser er et tema jeg i grunnen kan en del om fra før. Har hatt alvorlige tilstander av spiseforstyrrelser både i nær familie og nærmeste venner, så begynner å kunne litt etter hvert. Grunnen til at jeg valgte dette temaet, er fordi jeg synes det er viktig å vite om og interessant.

Definisjon
Spiseforstyrrelser er en samlebetegnelse på lidelser der pasienten har et komplisert forhold til mat og/eller et forstyrret kroppsbilde. Vi deler spiseforstyrrelsene opp i tre hoveddiagnoser:

Anoreksi, bulimi og tvangsspising (Lommelegen)

Anoreksi
Ifølge IKS er anoreksi det å begrense inntak av mat. Mangfoldet av folk med anoreksi holder på maten, men det er også noen som kaster opp dersom de mener at inntaket har blitt for stort. Det er mange som overdriver trening for å forbrenne kalorier (IKS – anoreksi). I starten begynner folk med anoreksi å sulte for å gå ned i vekt, for å så oppleve etter hvert at de ikke klarer å spise lenger. Jo flere kilo de tar av, jo flere kilo ser de i speilet når de speiler seg, også kalt forvrenging av kroppsbildet. IKS skriver videre at anorektikere tenker omtrent hele tiden på kalorier og mat, og selv om de kanskje ikke er sultne, er de ofte desperat etter mat.

IKS skriver at flere som har anoreksi føler seg sterkere enn andre, på grunn av at de klarer å kontrollere behovene deres. Anoreksi blir som oftest utviklet i tenårene, men kan også dukke opp på andre tidspunkter i livet. Som skrevet tidligere er anoreksi det å begrense inntaket av mat, og etter en stund blir det vanskelig. IKS antar at ca halvparten av anorektikerne går over til bulimi eller tvangsspisning.

Bulimi
Bulimi er overspisning, som resulterer i oppkast. IKS skriver at overspisingen kan være alt fra et par brødskiver til flere timer spising. Man har forskjellige perioder, der man enten spiser masse hele tiden (spisekick), eller lite eller ingenting. Grunnene til at bulimikere spiser, er for at de vil finne ro og trøst med seg selv og de vil drukne frykt, sinne og utilfredstilte behov (IKS - bulimi). Under et spisekick føler folk med bulimi seg fri fra tanker og følelser som de ikke klarer å håndtere, og glemmer alt om selve maten og spisingen. De fleste bulimikerne ser normalvektige ut, og bulimien utvikles som oftest i slutten av tenårene eller begynnelsen av tyveårene (IKS – bulimi).

Tvangsspisning
IKS skriver at tvangsspisning er å spise selv om nødvendigvis ikke er sulten. Maten holdes i kroppen etterpå. Tidligere ble dette kalt trøstespising, der man trodde at spisingen kom på grunn av mangel på viljestyrke, men det har blitt vist i senere tid at dette problemet ikke har noe med det å gjøre, og at problemet kan være like alvorlig som andre spiseforstyrrelser (IKS – tvangsspisning).
Noen kan spise mye i løpet av kort tid, mens andre kan spise litt hele tiden, men summen blir ved begge tilfellene at kroppen får mer mat enn den trenger (IKS - tvangsspisning). De fleste tvangsspiserne går på evig slankekur, og har ofte veldig strenge slankeperioder mellom overspisningsperiodene, for å holde vekten nede.

Grunnene til tvangsspisning er i følge IKS følelsesmessige behov. Når man spiser, og eventuelt legger på seg, blir det bygget en beskyttende mur rundt seg. Vanskelige følelser, frustrasjoner, fortvilelse, savn etter nærhet og kjærlighet, seksuelle følelser, sinne og sorg svelger man ned med mat (IKS - tvangsspisning). Noen tvangsspisere er overvektige, noen har normal vekt, og noen går opp og ned i vekt over perioder. Man utvikler som oftest tvangsspisning i tyveårene eller senere, og det er for noen et siste stadium ut av anoreksi eller bulimi (IKS – tvangsspising).

Omfang
Helse Bergen (2006) skriver at undersøkelser viser at mellom 0,5 og 1 % av unge kvinner har anoreksi og 1 – 3 % har bulimi. Tvangsspisning har et omfang på rundt 2,5 %, men ca 20 % av alle overvektige har en form for spiseforstyrrelse.

Man kan si at omtrent 50 000 kvinner mellom 15 og 45 år har en alvorlig og behandlingstrengende spiseforstyrrelse.

Helse Bergen (2006) skriver videre at man regner med at 10 – 20 % av de som har spiseforstyrrelser er menn.

Behandling
I følge Helse Bergen er det bare en liten del av de som har spiseforstyrrelser som kommer i behandling, og ofte går det flere år fra symptomene kommer, til man søker behandling. Noe som står sentralt i behandlingen er å jobbe med motivasjon, for ofte er folk med spiseforstyrrelser ambivalente (de vil ha problemer med å ta beslutninger fordi alle løsningene ser like gode/dårlige ut).

Behandlingen blir ofte delt inn i flere faser, der man begynner med å få på plass tilstrekkelig og regelmessig ernæring (Helse Bergen). Man kan si at mat er den viktigste medisinen for folk med spiseforstyrrelser, nettopp fordi at underernæring har mange symptomer, som uro, depresjon og tvangssyndrom. Neste fase er å ha fokus på hvordan spiseforstyrrelsen har påvirket, og målet vil da bli å danne seg andre verktøy for å håndtere vanskelige situasjoner/utfordringer for å unngå at spisemønsteret blir forstyrret. Senere vil man ha fokus på risiko for tilbakefall, hva man kan gjøre for å unngå det, og dersom det skjer, hva man kan gjøre da (Helse Bergen).

Helse Bergen skriver videre at det er viktig pasienten er aktiv i behandlingen, og at de vet at de gjør dette fordi de selv vil det, ikke fordi andre tvinger dem.

Det finnes ingen medikamenter med dokumentert effekt for anoreksi, men for bulimi er et preparat, fluoksetin, i bruk. Dette medikamentet kan også hjelpe personer med overspisning og oppkast. Andre medisiner som blir brukt, er ofte for tilleggssykdommer som pasientene har. Ellers er det viktig med vitamin- og mineraltilskudd (Helse Bergen).

I kombinasjon med tilstrekkelig ernæring, er samtalebehandling den mest effektive behandlingsmåten når det gjelder spiseforstyrrelser. Dette kan foregå individuelt, i grupper eller sammen med familie. Man har fokus på forskjellige områder, som; adferdsendring, undervisning, følelser, tankemønstre og forhold til andre mennesker. Hos barn er det familiebehandling som gir raskest effekt (Helse Bergen).

Helse Bergen skriver at samvær med familie er en viktig del av behandlingen. Ofte sliter familien med skyldfølelse, på grunn av konflikter knyttet til måltider eller spisemønster. Samtalene med familie bør ha som mål å skape er klima der man kan motivere hverandre og arbeide seg ut av spiseforstyrrelsen. Man snakker gjerne om hvordan man kan hjelpe, for eksempel ved å være tilstede under måltidene. For å bli frisk, er det viktig at personen med spiseforstyrrelsen spiser normal mat, og det er viktig fordi man da blir trygg på at regelmessige, varierte og tilstrekkelige måltider fører til at vekten stabiliseres (Helse Bergen).

Forløp/prognose
Forløp og prognose påvirkes ifølge Helse Bergen av mange faktorer, som for eksempel varighet av sykdommen og tilleggsykdommer. Det er naturlig at en person først har anoreksi, for å så få bulimi, eller omvent.

Man har funnet ut av at nesten 80 % av pasienter med alvorlig anoreksi blir friske, men gjerne først etter flere år. Når det gjelder bulimi, er det gjort mer forskning på behandlingseffekt, der behandlingen går over 20 uker. Det er da funnet ut av at mellom 50 og 70 % blir friske. Behandling av spiseforstyrrelser kan ta opp til flere år, og det er viktig at alle som blir pårørt av situasjonen er innstilt på dette (Helse Bergen).

Skadevirkninger
Røde Kors/Kors på halsen skriver at det finnes flere typer skadevirkninger når det gjelder spiseforstyrrelser, fysisk, psykisk og sosialt.

Fysisk kan man ifølge Røde Kors/Kors på halsen miste menstruasjonen på grunn av at man har blitt for tynn, eller man unngår å få mensen for første gang før man har lagt på seg. Ved feilernæring eller oppkast kan man få mangelsykdommer, som igjen påvirker organene i kroppen. Hjertet kan slå sakte, blodtrykket kan bli lavt på grunn av lite væske i kroppen. Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet, tretthet og at man kan føle seg uvel. Som følge av lite og forstyrret væskebalanse i kroppen, kan man også få tørr hud. Oppkast kan føre til skade på tennene (Røde Kors/Kors på halsen).

Psykisk kan en med spiseforstyrrelse føle seg angrepet dersom noen prøver å hjelpe han/henne ved å snakke om å få hjelp, og Røde Kors/Kors på halsen skriver at det dermed kan oppstå konflikter med reaksjoner som raserianfall eller likegyldighet. Senere vil personen med forstyrrelsen ha problemer med selvtillitt og selvbilde.

Sosialt kan personer med spiseforstyrrelser, i følge Røde Kors/Kors på halsen, stille høye, og ofte urealistiske mål til seg selv, gjerne innen idrett, skole eller jobb. De kan da risikere å bli sykelig opptatt av dette, og der kan videre føre til at de blir asosiale. Personen med forstyrrelsen kan også ta avstand fra personer som vet om sykdommen, for å unngå oppmerksomhet (Røde Kors/Kors på halsen).

Skolen sin rolle
Elevsiden.no skriver at det er viktig at både skole og foreldre er oppmerksomme på matinntak og vektutvikling når det gjelder elevene. Et godt tiltak i skolen kan være å vektlegge sunne matvaner, og snakke om dette i for eksempel mat og helse.

Opplæringsloven (§ 9-2, forskrift § 22-1) gir elevene rett til sosialpedagogisk rådgivning, oppfølging og hjelp for ved personlige og sosiale vansker som har noe å si for opplæringen. Henvisning til Barne- og ungdompsykiatrien (Bup) eller andre deler av helsevesenet er nødvendig for elever som ikke får orden på sine spisevansker. Henvisning kan skje via lege (Elevsiden.no).

Videre skriver elevsiden.no at dersom en elev allerede har en form for spiseforstyrrelse er det viktig at skolen har et nært samarbeid med elevens foresatte. I perioder kan det være nødvendig med tilpasset opplæring. Dette kan være i vanskelige perioder, for eksempel for anorektikere der det manglende matinntaket går ut over vitale kroppsfunksjoner, og dermed også kan hemme læringen.

Dersom eleven med spiseforstyrrelse har vært innlagt på sykehuset eller har hatt en annen type sykdomsfravær, vil han/hun som oftest trenge hjelpe til å gjenopprette eller vedlikeholde kontakten med medelever. Derfor er det viktig at både skole, foreldre og andre hjelpeinstanser utenfor skolen må samarbeide om og med elever som har spiseforstyrrelser, sli kat de finner seg til rette i læringsmiljøet (Elevsiden.no)

Hva kan vi gjøre for å hjelpe?
Helsenett.no skriver at det viktigste er å være ærlig. Videre skriver de at man ikke må lyve, og ikke prøve å lure mat i personer som har spiseforstyrrelser. Spør den som har spiseforstyrrelsen om hvordan du kan hjelpe. Sammen med lege kan man bli enige om regler nor det gjelder som skal ha ansvar for forskjellige ting; idrett, diett, veiing osv (Helsenett.no). Det er viktig at man er tydelig, men med en vennelig tone. Den som er syk bør ikke ha ansvar for innkjøp av mat. Det er viktig med omsorg og kjærlighet. Vis at du er glad i alle dine nærmeste uansett, og ikke på grunnlag av at de er snille eller spiser opp maten sin. Til slutt er den beste utfordringen at man tenker ”Hva om det var meg? Hvordan ville jeg fått hjelp?”. Prøv å forstå hvorfor og hvordan, og ikke bare tell kilo eller mat. Kanskje det ikke er så vanskelig å forstå hvorfor noen gjemmer seg bak maten? (Helsenett.no)

Noen ord fra meg…
Etter å ha skrevet dette innlegget, lærte jeg selv noen nye ting. Jeg hadde ikke hørt noe spesielt mye om tvangsspising, så det var interessant å få informasjon om. Ellers vil jeg bare avslutte med noen ord jeg har skrevet i teksten: Tenk ”Hva om det var meg? Hvordan ville jeg fått hjelp?”. Prøv å forstå hvorfor og hvordan, og ikke bare tell kilo eller mat. Kanskje det ikke er så vanskelig å forstå hvorfor noen gjemmer seg bak maten? (Helsenett.no) Dette er noen ord jeg satt å tenkte lenge på etter jeg hadde lest det.

Kilder
Elvevsiden.no (2003). Spiseforstyrrelser. Hentet 4.desember 2008 fra http://www.elevsiden.no/psykiskhelse/1098313991

Helsenett.no ( 2005). Spiseforstyrrelser – hvordan kan du hjelpe? Hentet 30.november 2008 fra http://www.helsenett.no/index.php?option=com_content&task=view&Itemid=99999999&id=2066
Røde kors/Kors på halsen (u.å). Spiseforstyrrelser. Hentet 29.november 2008 fra http://www.korspahalsen.no/start/theme.asp?themeID=14&ID=48
Helse Bergen (2006) Spiseforstyrrelse. Hentet 30.november 2008 fra http://www.helse-bergen.no/avd/spiseforstyrringar/diagnose/spiseforstyrrelse.htm
IKS (u.å). Tvangsspising. Hentet 29.november fra http://www.iks.no/iks/spiseforst/typer_spis/tvangsspising/
IKS (u.å). Bulimi. Hentet 29.november fra http://www.iks.no/iks/spiseforst/typer_spis/bulimi/
IKS (u.å) Anoreksi. Hentet 29.november fra http://www.iks.no/iks/spiseforst/typer_spis/anoreksi/
Lommelegen.no (2004) Spiseforstyrrelser. Hentet 30.november fra http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=322724