Innlegg 1: Metakommunikasjon

Først vil jeg beklage for at jeg ikke har fått lagt inn noe i bloggen før noe. Det er ingen annen grunn til det enn at jeg har lagt for mye på latsiden siden semesteret startet. Det har nå gått opp for meg at det ikke fungerer som student, og har tenkt å ta tak i det. Mitt første blogginnlegg har jeg putlet lenge med. I starten ville jeg skrive om kommunikasjon generelt. Det er et interessant, men omfattende tema. Jeg bestemte meg da for å skrive om metakommunikasjon, et tema jeg synes er interessant. Jeg vil begynne med å skrive litt om kommunikasjon generelt, for å så skrive om metakommunikasjon. Jeg har valgt å ha fokus på verbal metakommunikasjon, siden det er det som er minst kjent, men vil også skrive litt om non – verbal metakommunikasjon.

Læreren min
Er så flink til å spørre.
Hun får meg alltid
Til å forundre meg
Over de merkeligste
Ting

På leting
Etter de riktige svar
Blir jeg mer og mer
Nysgjerrig
Finnes det en sannhet?

Tenk om alle barn
Hadde en slik lærer?

Kirsten (Limstrand, 2006, s 47.)

Begrepet kommunikasjon kommer av det latinske ordet communikare. Synonymer for ordet er samferdsel, forbindelse og overføring av informasjon (Caplex).

Kommunikasjon er viktig, og omtrent uansett hva man gjør, kommuniserer man med andre mennesker. Man kommuniserer når man chatter på MSN, snakke i telefon, snakker personlig med mennesker osv. Vi har verbal og non – verbal kommunikasjon. Verbal er det som blir sagt, og står for 30 % av all kommunikasjon. Non – verbal er vårt kroppsspråk og står for de siste 70 % av all kommunikasjon. Vi har også enveis- og toveiskommunikasjon. Man må alltid tilpasse seg etter hvem man kommuniserer med, med tanke på alder, kjønn osv. Ifjord fortalte Birgit oss blant annet at god kommunikasjon er når man styrker hverandres utvikling, når man har tillitt til hverandre, når man får god selvtillitt og når man synes det er trygt å ta ordet (Birgit O. Bratseth, Team og gruppearbeid, forelesning ved HSH avd. Stord, 27.08.07).

Metakommunikasjon er ifølge Rolf K. Baltezersen å samtale om samtalen. Det finnes enda ingen endelig definisjon for begrepet. Som skrevet tidligere finnes det også verbal og non – verbal metakommunikasjon (Baltezersen, 2008).

Verbal metakommunikasjon får ut på at i stedet for å snakke videre i samtalen, tar man et steg ut av den pågående samtalen for å snakke om det man allerede snakker om. På en måte kan man si at selve samtalen blir gjort til tema for samtalen (Å samtale om samtalen). Verbal metakommunikasjon kan skje ved og for eksempel spørre spørsmål som ”Hva mente du med det?” eller ”Spøker du?” dersom du ikke helt skjønner hva motparten snakker om. Man gjør da et forsøk på å klargjøre kommunikasjonen og man kan da oppklare eller forhindre missforståelser(Johannesen, Kokkersvolf & Veleder, 2001).

I sin forrige bok gav Handal og Lauvås oss en fin beskrivelse av metakommunikasjon, som Rolf K. Baltezersen har laget ett sammendrag om i sin bok ”Å samtale om samtalen”. Jeg vil presentere punktene under.

Handal og Lauvås sier at man skal bruke mange markører. Det kan fungere som et praktisk verktøy innen veiledning. Det kan være hensiktmessig både vedd innledningen (”Nå vil jeg ta opp…”) og i avslutningen (”Det viktigste i det vi har snakket om nå…”) av en samtale. Dersom man ikke bruker markører, er det en risiko for at kommunikasjonen blir uklar. Det er viktig med hyppig, men kortfattet metakommunikasjon. Man bør altså ikke bruke for mye tid til og metakommunisere, men det er viktig å gjøre det til rett tidspunkt. Allerede tidlig i veiledningen er det viktig med metakommunikasjon. Man bør snakke om hvordan man skal arbeide sammen, avklare forventninger og diskutere gjensidige forpliktelser. Dersom det blir problemer, kan man gå tilbake og se på de avtalte reglene. Veilederen må ta initiativ til og metakommunisere, og først da vil studenten selv snakke om veiledningen. Handal og Lauvås mener at jevnlig metakommunikasjon virker problemforebyggende, og de sier at man ikke bare bør metakommunisere etter det har oppstått problemer. Man må også snakke om relasjonene, for det er en mulighet for at studenten kan missforstå sin og veilederens rolle.

Eksempel på dette:
Student: Det virker som om at du mener det er jeg som skal være sjefen og sette dagsorden for veiledningsmøtene. Mener du virkelig det?
Veileder: Jeg definerer min rolle som å være tilgjengelig når du trenger meg, men at initiativet er ditt. Jeg har ikke tenkt å være noen pådriver.

Det er viktig å snakke om veiledningsstrategien, for eksempel:
Veileder: I denne fasen kommer jeg til å være mye mer kritisk enn tidligere og nærmest virke som djevelens advokat. Hensikten er å sikre at det du skriver, holder skikkelig mål.
Student: Hvorfor vil du ha meg til å streve med en brukbar problemstilling når du sikkert allerede har klart for deg hvordan det skal være?

Det er veldig viktig å snakke om kommunikasjonen, for eksempel:
Veileder: Du spør sjelden om noe. Er alt vi snakker om, virkelig klart for deg?
Student: Det er hyggelig med alt det positive du sier, men noe er du vel missfornøyd med?

Involver studenten! Metakommunikasjonen bør også være dialogisk. Skal bøs snakke med elevene og ikke bare til dem. Det er også viktig og forklarte til studenten hvorfor man metakommuniserer (Baltezersen, 2008).

Lauvås og Handal relaterer det de skriver til veileder – student – forhold, men jeg mener at det er like relevant til småskolenivå.

I barneskolen er det mange situasjoner der lærer og elev metakommuniserer. Noen eksempler er i veilednings-, utviklings- og elevsamtalen.

I elevsamtaler er det for eksempel viktig og metakommunisere, der man sitter med elevene for å finne ut av hvordan de har det på skolen, hva de lærer, hva de synes om lærere/medelever osv. Lærerne har her en gylden mulighet til å få oppriktige svar fra elevene nettopp ved å samtale om samtalen. Dersom eleven sier noe som kan være interessant for læreren å høre mer om, eller om man ikke forstår helt hva eleven snakker om, bør læreren her grave litt dypere i samtalen ved å stille for eksempel spørsmålene jeg skrev tidligere i innlegget.

Som nevnt tidligere er det også non – verbal metakommunikasjon, som gjelder forholdene som ligger rundt en samtale. Gjennom det som ikke blir sagt, blir det gitt signaler om hvordan det som blir sagt, skal tolkes (Johannesen, Kokkersvolf & Veleder, 2001). Altså, gjennom kropps- og ansiktsuttrykk eller tonefall kan det man sier oppfattes som noe annet. Barn er spesialister til å tyde kroppsspråk, så det non – verbale er utrolig viktig i forhold til dette. Barn merker fort om du er for eksempel oppgitt, irriter eller glad, så det er viktig å tenke over det når man kommuniserer med barn.

I boken Rådgivning er det et eksempel på dette som jeg synes var veldig bra:
Hjelpesøkerens (elevens) måte å fortelle om for eksempel problemer med skolearbeidet på sier også noe (nonverbalt) om hvorvidt hun tror hun er i stand til å gjøre noe med saken, og om hun er villig til det. På lignende måte formidler også rådgiveren (læreren) (nonverbalt) om han tror det er mulig eller nødvendig å foreta seg noe i slike saker. Videre uttrykker hjelpesøkeren (eleven) noe om hvordan hun oppfatter rådgiveren(læreren) og forholdet mellom dem, for eksempel om hun ser på rådgiveren (læreren) som en hun har tillit til, eller en hun vil prøve kreftene sine i forgold til og opponere mot. Rådgiveren (læreren) på sin side uttrykker om han/hun ser på forholder mellom seg og den andre (eleven) Dette formidles ikke-verbalt for eksempel gjennom en kameratslig eller bagatelliserende tone, en tone som markerer nedlatende eller velmenende autoritet eller en respektfull tone som markerer at det er i orden å ha problemer og ”jeg skal hjelpe deg med det, men jeg har samtidig tillit til dine ressurser og forutsetter at du bruker dem” (Johannesen, Kokkersvolf & Veleder, 2001).

Mellom barn blir det brukt mye metakommunikasjon, både verbalt og non – verbalt. Gjennom metabudskapet ”dette er lek”, kan man tillate seg å si og gjøre mye som ville blitt tolket annerledes dersom metabudskapet hadde vært ”dette er alvor”. Det kan være problematisk å trekke klare grenser for hva som er lek og hva som er alvor. I lek kan metabudskapet fort bli ”ikke noe av det jeg sier, skal tas alvorlig”, og det kan gjøre motparten forvirret dersom hun/han ikke deler denne forståelsen. De som ikke behersker skiftene mellom nivåene, vil kunne få problemer pga at den ene parten tar det som lek og den andre som alvor (Johannesen, Kokkersvolf & Veleder, 2001).

Konklusjon
Det finnes verbal og non – verbal metakommunikasjon. Jeg finner mange likheter mellom metakommunikasjon og kommunikasjon, noe som er naturlig. Non – verbal metakommunikasjon og non – verbal kommunikasjon finner jeg veldig likt, men det er også forskjeller. Jeg mener metakommunikasjon handler litt om budskapet bak handlingene eller samtalen.
Det er viktig å gå dypere inn i samtaler enn og bare snakke på overflaten. Dersom det er noe man ikke forstår med den motparten sier, bør man stoppe opp og spørre hva han/hun egentlig mener. Det er viktig og metakommunisere ofte, men kort, slik at det ikke blir unødvendige konflikter.
En kortfattet konklusjon vil være: snakk om samtalen og handlingene og ha klare retningslinjer, så kan man unngå unødvendige konflikter.

Kilder

Caplex. Kommunikasjon. Hentet 5.oktober 2008 fra http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9318881
Johannesen, E., Kokkersvold, E. & Vedeler, L. (2001) Rådgivning – tradisjoner, teoretiske perspektiver og praksis. Gyldendal Norsk Forlag.
Baltzersen, R.K. (2008) Å samtale om samtalen. Fagbokforlaget.
Limstrand, K.M. (2006) Elevsamtalen – en kilde til danning og vekst. Fagbokforlaget.